BUSSER:
Har du noen gang merket hvor utrolig irriterende bussturer kan
være?
Jeg mener, først står du i tjue minutter og venter på
en buss du er overbevist om at du har mistet. Så i det du
bestemmer deg for å gi opp (fordi du enten er så kald at du
ikke vet hvor du skal gjøre av deg eller fordi det er så varmt
at du holder på å renne vekk), da kommer den over bakken og du
bestemmer deg for å gå på.
Neste hindring: Bussjåføren. Du går på bussen og får automatisk
en tanke om personen som kjører bussen.
Det vaneligste er en gørr skummel mann som ser stygt på
deg (det er da du heller skulle ønske du hadde valgt å ligge
hjemme) og myser med øynene for å se tvers gjennom deg og om du
lyver. Hvorfor er de sånn?
Eller så har du den koselige typen (som
har en tendens til å bli litt for koselige) som sier hei og vil
at du skal sitte forran hos dem å snakke. Det er heller ikke noe
gøy. Det er også en art som sitter å kikker ned hele tiden,
det eneste tidspunktet de kikker litt opp på deg er når de skal
ta imot pengene. Hva skal det bety da?
Eller så kommer du på
bussen og bussjåføren ser ikke ut som noen bussjåfør i det
hele tatt! Da blir jeg helt forvirra!! Men nok om bussjåfører.
Det er plenti med hindringer på en buss. Som for eksempel etter
at du har betalt og skal gå å sette deg, hvor setter jeg meg da?
Bussen er jo TOM!!! Så begynner du å gå bakover (og elliminere
ut busseter som er helt uaktuelle), :det setet er ikke verdig for
meg, det setet er ikke verdig for meg. Det er egentlig en tanke
som ligger i bakhodet ditt (uten at du vet det) hele tiden mens
du går bakover i bussen. Så ser du setet (gjerne opplyst av ett
guddomelig lys), og det setet må du bare sitte i.
Du løper bak
og skal til å sette deg ned og da støter du på enda en ny
hindring. Hvor skal Du sette deg hen? Ytterst ved gangen (sånn
at du kan se på personene som kommer på bussen (kanskje
tilogmed spenne ben på en) og på veien eller ut mot vinduet (sånn
at du kan sitte å se på omgivelsene og sove med hode inntil
vinduet).
Jeg tror jeg pleier å sette meg ut mot vinduet. Jeg
kikket alikevel (litt) på de andre som kom på bussen etter meg,
og det slo ikke feil, alle begynnte å gå bakover å kikke på
setene som om de var møkk. Helt til de plutselig lyste opp i
ansiktet og satte seg ned.